Femten år etter folkemordet i Rwanda avvikler Norge sitt bidrag til innsatsstyrken SHIRBRIG. Dette er et stort skritt i feil retning, skriver Magnus Rønneberg Ruud, styremedlem i Én Verden, i Ny Tid uke 31.

SHIRBRIG er en internasjonal innsatsstyrke som kan settes inn på kort varsel når FNs sikkerhetsråd vedtar en resolusjon med hjemmel i kapittel VII. SHIRBRIG ble opprettet i 1996, av blant annet de nordiske landene og Canada. Innsatsstyrken, som i dag består av 16 stater, har mandat til å delta i fredsbevarende operasjoner og som observatørstyrke. Den rådende retorikken i norsk utenrikspolitikk tatt i betraktning, er det med stor undring at vi registrerer at Norge nå vil avvikle sitt bidrag til denne innsatsstyrken.

SHIRBRIG er et lite, men symbolsk sett verdifullt, bidrag til å gi FN noe organisasjonen har manglet fra begynnelsen; militær evne. Arkitektene bak verdensorganisasjonen hadde store visjoner for FN, visjoner FN aldri har vært i nærheten av å leve opp til. FNs Military Staff Committee er et sovende organ som aldri ble det det skulle. Resultatet er at sekretariatet har måttet ta disse oppgavene, i tillegg til sekretariatets øvrige arbeid. Det er en svakhet ved FN at organisasjonen mangler egne soldater å sette inn når en krise oppstår. Her kommer SHIRBRIG inn. Men, hvorfor er det så viktig med egne FN-styrker?

Da krisen brøt ut i Rwanda i 1992 stod det en liten, dårlig utrustet FN-styrke i landet. Den canadiske generalen Roméo Dallaire hadde lenge tryglet Sikkerhetsrådet om soldater og mandat til å forhindre katastrofen som de så komme. Men de styrkene som til slutt ble sendt var for få og de kom for sent. FN mislyktes i Rwanda av flere grunner, men to kan særskilt trekkes frem. For det første var det slik, og slik er det fortsatt, at når krisen oppstår må FNs generalsekretær gå med hatten i hånden til medlemsstatene og trygle om tropper. Dette tar tid, og tid er en knapp ressurs i slike situasjoner. For det andre var medlemsstatene ”slitne” etter mange FN-operasjoner i Somalia, Kambodsja og Jugoslavia. Det manglet derfor på vilje til å bidra enda en gang. Resultatet ble 800.000 drepte tutsier over en periode på 100 dager.

Når Norge i dag avvikler sitt bidrag til SHIRBRIG er det i stor grad fordi vi er så tungt inne i Afghanistan. Vi er ”slitne”. Statssekretær Espen Barth Eide i Forsvarsdepartementet kaller SHIRBRIG ”et barn av 1990-tallet” og stiller spørsmålstegn ved om innsatsstyrken er rette kanal å jobbe gjennom. Muligens finnes det militære, administrative eller andre grunner til at SHIRBRIG ikke er veien å gå. Vi ønsker i så fall å høre disse! Muligens bør en innsatsstyrke organiseres på andre måter? Kom med forslagene! Men vi godtar ikke at Norge reduserer FNs minimale militære evne ett sted, uten at vi gir tilsvarende, eller mer, andre steder.

Vårt forslag er at den norske regjeringen oppretter en egen, norsk innsatsstyrke, som kan settes inn på kort varsel når Sikkerhetsrådet vedtar en kapittel VII-resolusjon. En slik innsatsstyrke må ikke kunne bindes opp over lengre tid i operasjoner som Afghanistan, da må andre styrker settes inn. Canada gjorde dette for flere år siden, vi kan følge etter. På denne måten kan villige medlemsstater bygge FNs militære evne nedenifra. På denne måten kan vi virkeliggjøre FNs grunnleggernes drøm. På denne måten kan vi forhindre neste Rwanda.

En ny krise som den i Rwanda kommer med stor sannsynlighet til å oppstå igjen. Dessverre. Vi håper vi slipper å si til dem: ”Beklager, vi orket ikke, vi var i Afghanistan.”