En lørdag i september deltok over 4000 vanlige innbyggere
i 38 land, deriblant Norge, på tidenes første globale folkehøring –
World Wide Views on Global Warming. På dagsorden sto klimaspørsmål. Klimautfordringen kan
ikke løses av et enkelt land eller parlament alene. Stadig flere
viktige beslutninger treffes globalt, uten at det finnes en global
offentlighet. Folketoppmøtene om klima har vist at det er mulig å
gjennomføre globale folkehøringer, og engasjere en global offentlighet
utenfor de organiserte interessene.
Den komande veka er det eksamenstid for nesten alle verdas regjeringar når klimatoppmøtet i København endeleg brakar laust. Som vanleg kjenner ei heil rekkje ikkje-statlege organisasjonar eksamensnervene like godt som forhandlarane, ettersom dei spelar ei viktig rolle med å setje dagsorden både i offentligheita og – får vi tru – overfor forhandlingsaktørane, skriv Kjartan Almenning, leiar i Én Verden, i Ny Tid 4. desember.
- Tidspunktet er ideelt for å innføre «en annen verden», men konstruktive forslag mangler totalt. Det vi bør ha lært av krisen, er at makt må overføres til overnasjonalt nivå. For at en global økonomi skal ha strengere felles regler, må de håndheves av organisasjoner som EU, WTO, IMF og G20. Men det betyr at enkeltland må temme sin nasjonale egenrådighet – også de fremvoksende maktene i «Sør», skriver Martin E. Sandbu, lederskribent i Financial Times og styreleder i Liberalt Laboratorium.
- Noen kan bryte loven uten å bli stilt til ansvar. Det gjelder så vel Kina som Israel, som USA og Russland. Noen bryter loven med påtaleunnlatelse. Det er derfor behov for mer makt på overnasjonalt nivå. I tillegg til å forhindre krig, trengs overnasjonale organer for å hindre at nasjonalstatene krenker borgernes rettigheter, at en stat ikke krenker andre stater, og at dens politikk ikke har negative bivirkninger som rammer uskyldige tredjeparter, skriver Erik O. Eriksen fra Arena ved Universitetet i Oslo i Dagbladet.
"Change is coming willy-nilly. The question, says David Rothkopf, a national security expert and consultant who is an apostle of reinvention, is: "Do we allow it to happen at its own pace, uncoordinated, incrementally, or do we see this as an opportunity and produce a new vision for an international system that advances U.S. interests in the same way that the post-World War II vision did for 60 years?"
"I have never believed that there is a secret United Nations plot to take over the US. I have never seen black helicopters hovering in the sky above Montana. But, for the first time in my life, I think the formation of some sort of world government is plausible."
Les Gideon Rachmans blog. Rachman er utenrikspolitisk kommentator i Financial Times.
En lørdag i september deltok over 4000 vanlige innbyggere
i 38 land, deriblant Norge, på tidenes første globale folkehøring –
World Wide Views on Global Warming. På dagsorden sto klimaspørsmål.
Den komande veka er det eksamenstid for nesten alle verdas regjeringar når klimatoppmøtet i København endeleg brakar laust. Som vanleg kjenner ei heil rekkje ikkje-statlege organisasjonar eksamensnervene like godt som forhandlarane, ettersom dei spelar ei viktig rolle med å setje dagsorden både i offentligheita og – får vi tru – overfor forhandlingsaktørane, skriv Kjartan Almenning, leiar i Én Verden, i Ny Tid 4. desember.
- Tidspunktet er ideelt for å innføre «en annen verden», men konstruktive forslag mangler totalt. Det vi bør ha lært av krisen, er at makt må overføres til overnasjonalt nivå. For at en global økonomi skal ha strengere felles regler, må de håndheves av organisasjoner som EU, WTO, IMF og G20. Men det betyr at enkeltland må temme sin nasjonale egenrådighet – også de fremvoksende maktene i «Sør», skriver Martin E. Sandbu, lederskribent i Financial Times og styreleder i Liberalt Laboratorium.
- Noen kan bryte loven uten å bli stilt til ansvar. Det gjelder så vel Kina som Israel, som USA og Russland. Noen bryter loven med påtaleunnlatelse. Det er derfor behov for mer makt på overnasjonalt nivå. I tillegg til å forhindre krig, trengs overnasjonale organer for å hindre at nasjonalstatene krenker borgernes rettigheter, at en stat ikke krenker andre stater, og at dens politikk ikke har negative bivirkninger som rammer uskyldige tredjeparter, skriver Erik O. Eriksen fra Arena ved Universitetet i Oslo i Dagbladet.